og andre hjelpere opplever ofte at de ikke får de
n informasjonen de trenger, og dermed gjør de det de selv tenker er riktig. Jo mer komplisert et behandlingsløp er, jo lavere vil adherence være. Byttes medisiner, doser og regimer ofte, vil det i seg selv føre til at pasienten følger mer sitt eget hode enn våre anvisninger. Det er derfor viktig ikke å endre behandlingsplan uten at det er nødvendig og uten å undersøke at det er riktig medisin for det problemet vi ser. Det finnes ikke én grunn til non-adherence, og det finnes heller ikke én metode som virker for alle for å øke adherence. Det vi deså forskjellige liv – og mange av dem også ganske forskjellig fra oss. Mange er eldre, de kan se dårlig, husker dårlig og også kanskje tar de inn informasjon på en litt tung måte. De aller fleste har utviklet gode strategier for å fremstå som mer velfungerende enn de faktisk er, spesielt når det er kognitiv svikt involvert. Det er lett å overvurdere en som er hyggelig, nikker og smiler. Så den kanskje mest åpenbare og også vanligste årsaken, er at hjemmesykepleie, pårørende og annet støttepersonell blir for lite involvert. Yngre pasienter har også sine grunner til at det ikke blir slik behandler har tenkt seg. Det handler om alt fra mistro mot medisinene til et behov for å føle seg friske. Pasienter leser om bivirkninger i dagsavisene, hører om andres erfaringer, googler på nettet, føler at de ikke har det så bra og tilskriver det, reelt eller ikke, medisinene. De kan kjenne at det å ta vanndrivende medisiner rett før de skal ut, er en dårlig idé og tilpasser selv medisineringen. Det er heller ikke helt uvanlig med en grad av tenåringstrass i alle aldre – når en autoritet har sagt noe, er det rett og slett fristende å følge sitt eget hjerte. Noen ganger er en øl godt, uansett hva legen og sykepleieren har sagt. Og ikke minst, også unge, friske mennesker glemmer. Det er bare å se på hvor mange unge kvinner som glemmer sin daglige p-pille fra tid til annen, for å se hvor universelt dette er. Pasienter lever ikke sine liv alene, og det gjør også adherence ytterligere komplisert. Mange lager ikke sin mat selv, det kan det være ektefellen som gjør. Og dermed er det ganske sannsynlig at informasjon om kost og oppfølging av dette blir borte på veien frem til den som er faktisk ansvarlig for denne delen av livet. Noen ganger ser vi også at familien langt i fra for eksempel er så støttende for sine antatt kjære som det vi kanskje tror. Det hender at ektefeller og arvinger bokstavlig talt ønsker livet av hverandre. Da er motivasjonen for å følge opp et avansert kost- og drikkeregime lavt. Hjemmesykepleie 30 rimot vet fra psykologisk forskning, er at relasjon mellom behandlere og pasienter betyr mye for pasientenes vilje til å gjøre reelle endringer og dermed oppnå bedring. Relasjonen bygges gjennom å etablere en forståelse og en dialog som er på pasientens premisser og som pasienten har en reell mulighet å forstå. Vår troverdighet, vår empati og vår aksept av deres liv øker sannsynligheten for en vellykket behandling. Det brukes betydelige ressurser på behandling som ikke virker, fordi relasjonen mellom behandler, helsevesenet som system og den enkelte pasient er for dårlig. For å oppnå best mulig resultat kreves motivasjon. Det er lett å tenke at motivasjon er noe pasienten har eller ikke har, og at vi som behandlere slik sett ikke har noe med den å gjøre. Der tar vi feil. Motivasjon er et felles prosjekt mellom behandler og pasient, og vi kan som behandlere styrke den eller svekke den. Motivasjonen har tre ben å stå på; autonomi, tilhørighet og mestring. Autonomi er ikke det samme som selvstendig – med autonom menes å ta valg med hjelp og støtte fra omgivelsene. Valget blir dermed overlatt til pasienten, slik at pasienten selv opplever å styre eget liv. Tilhørighet betyr å føle seg respektert og møtt av andre mennesker. Møter man en sykepleier som snakker med en, ikke bare som nok en kropp som er innom kontoret, så øker sannsynligheten for å lykkes. Mestring innebærer at pasienten vet hva som skal gjøres for å lykkes og at forholdene legges til rette for det. At man ser fremgang, at det faktisk gjør en forskjell, er viktig for mestringsfølelsen. Skal vi motivere våre pasienter må vi altså ha tre tanker i hodet samtidig. De trenger å føle at de tar valg, og vi må gi dem forutsetningene for å ta gode valg. Klart språk, tydelig informasjon og forståelse for at det er vanskelig, gjør det lettere for pasientene å ta kloke beslutninger. Vi må også se pasienDIALÄSEN 4.2015 MATTON.SE